Fremtidens helsevesen må involvere innbyggerne

– Norge er et av de mest likestilte landene i verden. Likevel har vi hele ti år forskjell i forventet levealder avhengig av hvilken kommune du bor i. Hvordan kan vi tilby et likestilt helsevesen til hele befolkningnen – samtidig som vi løser bemanningsproblemene som pekes på av Helsepersonellkommisjonen? spør Hans Jacob Moe, forretningsutvikler i Tietoevry Care på årets Arendalsuka.

Disse var til stede da Tietoevry Care inviterte til debatt:

• Hassan Nawaz, fraksjonsleder i Helse- og sosialutvalget, Oslo Høyre
• Liv Oftedal Rossow, produktområdeleder, Helsedata i Oslo
• Christer Mjåset, viseadministrerende direktør, Helseplattformen AS
• Anders Tunold-Hanssen, prosjektleder, Nordic Interoperability Project
• Asgeir Fagerli Langberg, styreleder, Ungkreft
• Hanne Støre Valeur, lege og PhD-kandidat, UiO

– Er vi for redde?

Under debatter om digitalisering av helsetjenester, blir det juridiske alltid pekt på som en utfordring. Det ble også tidlig et tema under Arendalsuka-diskusjonen.

– Fortolking av lovverk går rett og slett for tregt. Vi har ikke råd til å vente i åtte måneder på at en lov skal bli tolket. Vi må huske at det juridiske skal bidra til å dra samfunnet i den retningen vi ønsker, ikke bremse utviklingen, slår Rossow fast.

– Er vi så redde for konfidensialtetsfeil at det hindrer utviklingen vi ønsker oss? spør hun.

– I dag er ikke helsetilbudet vårt bærekraftig for fremtiden. Vi må få på plass datadeling mellom ulike helsetjenester og involvere innbyggerne som en ressurs. Verden endrer seg samtidig som vi diskuterer lovkrav, påpeker Tunold-Hanssen fra NIP.

– Dette er spesielt viktig på bakgrunn av Nordens ambisjon om å bli den mest integrerte helseregionen innen 2030 der data deles på tvers av landegrensene, sier han videre.

VI MÅ BRUKE DATA: Liv Oftedal Rossow, fra Helsedata i Oslo var blant panelistene da Tietoevry Care inviterte til paneldebdatt på Arendalsuka. Hun oppfordret til mer bruk av data i det forebyggende helsearbeidet.

viste til et prosjekt der Oslo kommune analyserer data rundt fall for å finne gode tiltak som minsker antall dyre fallskader. 

Uten tillit kommer vi ikke langt

– Vi kan ikke vente for lenge på det juridiske når vi skal løse bemanningsproblemet i helsesektoren. Manglende oppfølging fører til stadig mindre tillit mellom pasient og helsevesen, og da er det enkelt å selvdiagnostisere seg selv med Google. Selvdiagnosen blir fort kreft, og da må fastlegen bruke tid og ressurser på å motbevise dette. Tillit er essensielt for et sømløst og effektivt helsevesen, sier Langberg fra Ungkreft.

– For at vi skal få til et sømløst og tillitsfullt helsevesen må leger og annet helsepersonell endre arbeidsmønsteret sitt. Det ser vi liten vilje til i dag – legene ønsker seg forenkling, ikke endring. Til eksempel ble det stor skepsis da Helsa Mi tilgjengeliggjorde notatene fra konsultasjonen for pasientene med en gang, sier Mjåset fra Helseplattformen.

Pasienter trenger kvalitet over kvantitet

Valeur fra UiO løfter frem en annen utfordring med økt datadeling – leger som opplever at de mister kontrollen over sensitive beskjeder. For eksempel en kreftdiagnose.

Tjenesten som refereres til er Pasientens journaldokumenter, som skal dele journaldokumenter mellom helsepersonell på tvers av institusjoner. Tjenesten er til utprøving og gir pasientene automatisk tilgang på all informasjon med to ukers forsinkelse – for å unngå nettopp utfordringen nevnt over.

– Kombinasjonen av at pasienten kan legge inn data selv og ha innsyn er både viktig og ressursbesparende, argumenterer Rossow.

– Journalinnsyn er viktig, men tap av kontroll er også en viktig bekymring fra legene. Vi må ha kontroll på hva pasienten får vite, og når. I tillegg er pasientene som regel mest opptatt av de enkle tingene – og klarspråk i informasjonen de får er essensielt for ikke å skape forvirring, sier Mjåset.

Han viser til en samtale med en mor til et kreftsykt barn som fortalte hvor viktig klarspråk i informasjonen var for hennes møte med helsevesenet.

– Kvaliteten på informasjonen pasientene får er vel så viktig som kvantiteten, sier han.

– Vi må finne systemer som gjør det enklere å være pasient. Når vi inviterer pasienter inn i digitale systemer må det være enkelt å finne riktig informasjon og de må kunne stole på at det som står der er riktig, sier Valeur.

«One size fits all» er ikke godt nok

Langberg fra Ungkreft sier vi må være forsiktige med å tilby løsninger som er «one size fits all». Han argumenterer for at ikke alle har mulighet til å være tilgjengelige på nett til enhver tid, og at kravet om det kan skape større forskjeller enn vi allerede har.

– Det viktigste er at ting er sømløst. Vi kan ikke ha 7-8 systemer som ikke snakker sammen der pasienten må sjekke og tolke alle for å få informasjonen de trenger, sier han videre.

– Vi må levere på disse utfordringene. Dessverre er det som regel helsepersonellet som roper høyest – jeg skulle gjerne sett sterkere stemmer fra pasientene slik at vi lager systemer de faktisk forstår og trenger for å ta bedre valg for egen helse, sier Mjåset.

Krever tverrpolitisk samarbeid

Mot slutten av debatten kommer Nawaz fra Oslo Høyre på scenen og viser til utfordringer med datainnsamlingen i kommunen – variasjonen i kvalitet fra bydel til bydel er for stor sier han. Sikring av et likeverdig tilbud til alle i kommunen er derfor krevende.

– Vi må finne likeverdige løsninger på tvers av politiske standpunkt. I tillegg er det på tide med en debatt om oppgavefordelingen i kommunene. Vi må finne ut hvor utfordringen ligger, kartlegge eksisterende tjenestetilbud og sikre høyere kompetanse på området i kommunene.

Det sies at det går en «giftig» elv mellom Oslo øst og vest. På den ene siden er det for eksempel langt flere tilfeller av diabetes. Forskere peker på eksponeringen av sunn mat og treningstilbud som en avgjørende faktor for skillet.

– Hvordan kan vi bruke slik data til å utvikle Oslo og forebygge sykdom? spør Nawaz.

– Forebygging handler om mye. For eksempel kostholdråd og hvordan vi systematisk jobber med dette, sier han videre.

– Vi må stille høyere krav og jobbe raskere. Situasjonen er allerede kritisk. 1/5 som jobber i helsesektoren i Oslo velger å slutte, og vikarforbruket har doblet seg siden 2019. En god løsning krever samarbeid på tvers av politikk og politiske vedtak som står seg over tid.

– Vi er avhengige av at eventuelle, fremtidige politiske skifter ikke fører til endringer i vedtakene, avslutter han.