Hvordan understøtte en mer bærekraftig helsetjeneste?

Det er velkjent at helse- og omsorgsektoren står overfor eskalerende utfordringer frem mot og etter år 2030. Færre ansatte må hjelpe flere innbyggere, uten at det går på bekostning av pasientsikkerhet og kvalitet. Dette er bakteppet for sektorens pågående strategiarbeid som setter mål for tjenesteytere, myndigheter og leverandører. Og hvordan vil ressurssterke «baby boomers» forholde seg i en slik situasjon?

Selv om det har vært en lenge varslet og «sakteflytende» krise i motsetning til koronapandemiens mer akutte natur, står vi nå umiskjennelig foran et "demografisk knekkpunkt"; I tiåret foran oss vil vi se en kraftig voksende andel eldre og pleietrengende i samfunnet – og langt flere med komplekse og sammensatte lidelser. Ressurssituasjonen i helse- og omsorgtjenesten blir samtidig stadig strammere; Dagens fastlege- og sykepleierkrise er kun forvarsler om hva som vil komme i langt større grad fremover. Og, som ikke dette i sum skulle være utfordrende nok, så vil forventningene til morgendagens eldre representere høye krav til tilgjengelighet, kvalitet og sammenheng i tjenesten. Spesielt kommunal omsorg og hjemmetjeneste vil få en langt større belastning fremover.

Riktige mål i strategien?

Adresserer det pågående e-helse-strategiarbeidet i sektoren disse utfordringene? Både ja, og nei. Det er vanskelig å være uenig i de beskrevne målene i det nye høringsutkastet for e-helsestrategi mot 2030, og i kommunenes prioriteringer for e-helse fremover. Men de bærer dessverre preg av å være «mer av det samme» og tar ikke i tilstrekkelig grad inn over seg de store utfordringene – og mulighetene – vi står overfor i dette tiåret.

Det er oppløftende at innbyggerens og pasientens rolle er satt øverst på agendaen i strategidokumentene: Målet om å sette innbygger i stand til å spille en aktiv rolle i egen helse er udiskutabelt viktig; Nye, enkle og trygge innbyggerløsninger adresserer både effektivitets-utfordringene i sektoren ved å avlaste helsepersonell, samtidig som de øker livskvalitet og fornøydhet blant pasienter og pleietrengende. Vel å merke hvis de innføres i tjenesten på en god måte. Nytteverdiene kommer primært når løsningene bygges som sømløse, livshendelsesorienterte prosesser som naturlig knytter sammen tjenester fra flere delsektorer og understøtter god samhandling mellom ulike profesjoner, administrativt personell og innbygger/pårørende. Da vil de ikke bare være til direkte nytte for innbyggere, men også skape en bedre og mer givende arbeidshverdag for involvert helse- og omsorgspersonell. Disse perspektivene kommer ikke godt frem i de innbyggersentriske målformuleringene slik de foreligger nå i høringsutkastet. Er «aktiv medvirkning» et fullgodt mål for å understøtte en slik utvikling og rollefordeling? For å nå visjonen om en virkelig innbyggersentrisk helsetjeneste, mener vi man må starte med å etablere et sett «digitale rettigheter og prinsipper» som sikrer innbyggers rolle i helheten – og som så setter premissene for prosessene, ressursallokeringen, løsningene og finansieringsmodellene vi sikter mot i strategien.

Internasjonalt ledende helsetjeneste

Den norske helsetjenesten scorer generelt godt internasjonalt ifølge rapporter fra The Commonwealth Fund. Men ett område skiller seg tydelig negativt ut: «Care Process». Denne parameteren måler landets status innenfor nettopp koordinert helse og graden av pasientinvolvering i prosessene, som kommentert over, samt forebyggende og sikker helse. Tidligere års rapporter viser dessverre at dette ikke er et tilfeldig, negativt utslag i årets spørreundersøkelse: I forrige utgave av rapporten kom for eksempel Norge nest dårligst ut når pasientene ble spurt hvor lenge de måtte vente på time for legehjelp og havnet på sisteplass når pasientene ble spurt om de opplevde at sykehuset la planer for dem ved utskrivning.

Hvor lenge vil norske innbyggere finne seg i å møte en så lite sammenhengende helsetjeneste?

For inspirasjon til å løfte seg på dette området trenger ikke norske myndigheter å reise langt: Her i Norden har Finlands Helsinki Universitetssykehus allerede digitalisert flere hundre pasientforløp og samlet dem lett tilgjengelig for innbyggerne i en digital «health village». Dette er beste praksis «digi-fysiske» sykdomsforløp som inkluderer ulike profesjoner og tjenestenivåer – og med innbygger og hennes nære som et naturlig utgangspunkt for tilpasset samhandling og informasjon. Dette er ikke minst nyttig for mennesker med kroniske tilstander, der man lever lenge med lidelsene og ofte må være bærer av historikk og informasjon på tvers av helse- og omsorgtjenesten.

Gode eksempler finnes

Tietoevry har vært sentral i utviklingen av «Health Village» og vi ønsker å fremheve noen sentrale aspekter ved en slik tilnærming sett i lys av de strategiske veivalgene norsk helsesektor står overfor:

• Det må legges til rette for holistiske pasientreiser, der fokuset må understøtte hele forløpet med gode og naturlige opplevelser – og der alle elementer, inklusive relevant informasjon og digitale verktøy, digital hjemmeoppfølging og økosystemstøtte for samhandlingen, sikrer gode «vekslinger» mellom tjenesteyterne og pasientens selvbetjening
• Løsningen må være innbyggersentrisk – der utgangspunktet ikke er en diagnose eller ulike profesjoners metoder eller systemer, men innbyggers behov og ønsker. Som en forutsetning må innbyggeren eller pasienten ha tilgang til informasjon som er formidlet i en form som er lett å forstå og agere på
• Løsningsplattformen må være skalerbar: For eksempel slik at man kan tilrettelegge for effektiv samhandling i flere ulike forløp og helseteam på en og samme omforente plattform. Men også være skalerbar i den forstand at løsningene understøtter tjenesteutvikling fra en tidlig innovativ fase, til test i avgrensede piloter og deretter til en optimalisert operativ virksomhet med rom for løpende læring og forbedring. Silobaserte konsepter er dømt til å forbli pilotprosjekter uten varig påvirkning på effektivitet eller kvalitet.

Som kritiske, underliggende forutsetninger til disse punktene, ligger god brukskvalitet, sømløs interoperabilitet og tilgang til nødvendige data når det trengs. De beste e-helseløsningene er «usynlige» ved at de reduserer (automatiserer) administrativt arbeid slik at helse- og omsorgspersonell kan bruke mer tid på innbygger, pasient og pårørende. Tilgang til data må også inkludere sekundære brukstilfeller – for eksempel for å kunne overvåke at digitaliseringsinitiativ virkelig blir innført i henhold til plan og gir de planlagte effektene – og for å kunne optimalisere ressursbruken i økosystemet av ansatte, innbyggere og privat næringsliv. Kunstig intelligens er ikke bare aktuelt til beslutningsstøtte, men representerer også et stort potensial for samfunnet innen folkehelseovervåking, styring og optimalisering av ressursbruken.

Forutsetningene for suksess

Avslutningsvis i høringen til den nasjonale e-helsestrategien spør Direktoratet for e-helse etter tilbakemeldinger på hvordan strategien skal følges opp. Vi har lenge kommunisert at det er viktig at vi følger en stegvis tilnærming som gjør at gevinster kan realiseres raskere og vi eventuelt kan justere kurs underveis ettersom nye erfaringer innhentes. Og på et mer overordnet nivå er det viktig at vi har et så optimalt samarbeid som mulig på tvers av sektoren, myndighetene og leverandørene. I deres egen rapport «Samarbeid med næringslivet på e-helseområdet» peker Direktoratet på flere tiltak for å utnytte og stimulere næringslivet på e-helsefeltet. Vi forutsetter at disse tiltakene ikke blir glemt i ny e-helsestrategi – og at ansvar fordeles tydelig mellom aktørgruppene, noe som er spesielt viktig i vårt fragmenterte landskap; Alle de ulike aktørene i dette økosystemet trenger omforente rammer, forutsigbarhet, tillit og insentiver til å jobbe mot felles mål for å møte de store utfordringene vi står overfor samfunn. Det er kanskje den viktigste forutsetningen for at vi har en bærekraftig offentlig helse- og omsorgtjeneste i 2030 og deretter.

Vårt innspill til ny, nasjonal e-helsestrategi mot 2030